Selvrealisering is the new loud blandt dagens unge og perfekte mennesker. En ny trend har dukket opp, der hver enkelt oppfordres til å leve livet til sitt fulle potensial. Personelige coacher hjelper deg gjerne for en god slant med penger! Det er værd det fordi du er spesiell! Du er unik! Hvis du ikke er en toppidrettsutøver i sporten Livet er du en taper. Er du ikke unik??! Spesiell??!
Ok, litt mer seriøst.
I følge denne linken er universitetsstudenter i USA mer narcissistiske og selvsentrerte enn noen gang, og det er ingen grunn til å tro at det er noe annerledes i Norge. Over 16k studenter har blitt undersøkt, og 30% flere fikk over gjennomsnittlig resultat på narcissismeskalaen i 2006 enn i 1982. Ny teknologi bidrar til utviklingen. Denne bloggen er kanskje et godt eksempel på dette?
Spørsmålet blir om utviklingen er positiv elelr negativ. Alle vil vel realisere seg og bli mer lykkelige. For det er vel det som er målet? Noe annet ville jo være ganske irrasjonelt? En av medforfatterene i studien har skrevet bok: “Generation Me: Why Today’s Young Americans Are More Confident, Assertive, Entitled – and More Miserable Than Ever Before.” Han er tydeligvis ikke helt enig i at vi er på rett vei.
Jeg kan ikke snakke om lykke uten å snakke om buddhisme heller. Dalai Lama messer jo hele tiden om hvordan vi kan lære oss å trene sinnene våre til å få “happy minds”. Men hva menes med dette? Det kan virke som individualiserningen i vesten strever mye etter “lykke” eller “eufori”, mens i østen er nøkkelen mer “sinnsro”. Buddhistene mener vel noe sånt som at at lykke, vellykkethet, eufori, velbehgag osv bare er den andre siden av mynten som lidelse. De to begrepsamlingene er definert utfra hverandre. Det vil alltid eksistere redsel for at lykken skal ta slutt. Ekte sinnsro menes å komme ved å distansere seg fra egoet i sin helhet. Ikke definere seg selv ved sine egne følelser i øyeblikket, de være seg lykke eller lidelse. For begraver man seg helt i euforien vil man gjøre det samme når mynten snur. Og det vil den i de aller fleste tilfeller gjøre i ny og ne.
Jo større man blåser opp ballongen, jo lengre flyr den når proppen går ut. Har vi blitt en gjeng med sprekkeferdige ballonger alle mann?
mars 13, 2007 at 8:40 am |
Jeg så en overskrift en gang: Fra Cand. Real. til Cand. Selvreal.
Fin den.
Jeg synes det er skummelt at det å utvikle seg selv, sine egne ønsker og potensialer får status som det mest vellykkede. Delvis fordi det dyrker en individualisme som jeg tror skaper ensomhet og empatisk forfall. Og delvis fordi det impliserer at det ikke holder å bare være til.
Noe må gjøres, utvikles, utnyttes, oppnås. Å bare være er mislykka.
Kan ikke sinnsro handle om å bare være?
mars 14, 2007 at 8:10 am |
Selvutvikling er jo så mye, og det er flott hvis folk oppfordres til å utvide horisonten sin og sånne ting. Jeg er helt enig i at den typen du beskriver her kanskje er litt for dominerende nå. Jeg tror kanskje det beste er en balanse mellom å bare være og å gjøre.
Kanskje tenke 50% på andre, 50% på seg selv?
Jeg liker denne:
“If you want others to be happy, practice compassion. If you want to be happy, practice compassion” –HH the Dalai Lama
mars 14, 2007 at 11:23 am |
Den var fin..
mars 29, 2007 at 9:02 am |
Kast ut TV’n – problem solved:)