Jørgen Lorentzen har blitt kalt mye rart i det siste, og den offentlige debatten har rast etter de første programmene av Harald Eias hjernevask, hvor Lorentzen har fremstått som mindre begavet i noen utvalgte klipp. Han har klaget NRK inn til PFU for feilrepresentasjon ved dårlig klipping. Som svar har NRK lagt ut hele intervjuet på sine nettsider, og jeg har nå sett hele sulamitten.
Det slår meg at Lorentzen fremstår ganske mye mer reflektert og på en bedre måte i lys av hele intervjuet enn i klippene man får se i serien. Likevel blir ikke påastanden man har reagert på borte, og jeg tror mye koker ned til en spesiell setning som er helt sentral. Påstanden lyder (fritt fra hukommelsen): All forskning er avhengig av kulturen den gjøres i, og absolutte sannheter er umulig å finne. Dette gjelder LIKE mye i naturvitenskap som i sammfunsvitenskap.
Postmodernismen skal ha stor ære for å introdusere dette til vitenskapsteorien, for det er ekstremt viktig at man er klar over at man er nødt til å tolke alt i lys av sitt eget verdensbilde. Imidlertid har noen akademiske kretser gått langt i å utvikle dette til en ekstrem relativisme med en besatt motforestilling mot alle slags hierarkier. Jeg tror dette er sentralt i hvor absurd noen av påstandene i “Hjernevask” virker, med sitt inbitte forsvar mot at biologi skal legge føringer som hver enkelt ikke kan gjøre noe med.
Det artige er jo at hvis man drar det til det ekstreme vil påstanden “Ingenting er mer sant enn andre ting” være en selvmotsigelse da man er nødt til å anta at sannhetsverdien på den påstanden er høyere enn det motsatte, og hvordan kan man så vite det.
Det skurrer også for meg når Lorentzen sier at naturvitenskap er like bassert på tolkning som samfunnsvitenskap. Jeg tror det er feil, da matematikk er et mer dominerende språk i naturvitenskapene, og dette er nok det språket vi har som er minst avhengig av kulturen det blir brukt i. Dog skal Lorentzen ha rett i at naturvitenskapelige forskere er like utsatt for tolkning når de skal relatere forskningen sin til samfunnet vi lever i, og det er nok ikke fysikere og biologer like skolert i som samfunnsvitere.
Jeg må snakke litt om kvantemekanikk også, for kvantemekanikk kan tolkes som en postmodernistisk teori. Sentralt i kvantemekanikken er måleproblemet. Det sier at det er umulig for en observatør å måle på et system uten selv å påvirke systemet. I ytterste, dog reduksjonistiske konsekvens kan muligens dette tas som en støtte til Lorentzen. Men man må her også sette sin lit til at utsagnet er mer sant enn usant i første omgang. Teorien om dekoherens i kvantemekanikken utforsker dessuten dette problemet i detalj, og det viser seg at måleproblemet har lite å si i vår makroskopisle verden. Dog kan det nok filosoferes og spekuleres mye over tolkning av kvantemekanikken i lang tid fremover.
